Bøyeprøver på hest – et misbrukt hjelpemiddel?

Ved en bøyeprøve bøyes et eller flere ledd i ca 1 minutt, hvoretter hesten observeres i trav på et fast og plant underlag. Veterinæren kontrollerer om sammenbøyningen av leddet resulterer i halthet.
En positiv bøyeprøve kan være tegn på leddinflammasjon, leddkapselinflammasjon, forkalkning eller leddbandsskade. Når leddet bøyes øker trykket inne i leddet og trykket mot knokkelvevet under leddbrusken, hvilket medfører smerte og etterfølgende halthet, om leddsykdom foreligger. En del av forklaringen på dette antas å være, at trykket i leddet og i knokkelvevet under leddbrusken i forveien er forhøyet ved en rekke leddsykdommer.
Positive bøyeprøver kan også oppstå på friske, haltfrie hester uten forklaring, hvilket kan komplisere så vel en halthets- som handelsundersøkelse.
For å komplisere forholdet ytterligere viser det seg at styrken, hvormed bøyeprøvene foretas, varierer kraftig fra veterinær til veterinær, hvilket medfører at samme hest undersøkt av to forskjellige veterinærer kan vise så vel positiv som negativ bøyeprøve. I tillegg kan resultatet av en bøyeprøve utført av samme person på samme hest variere over tid.
En studie utført ved universitetet i Utrecht, Nederland 1997, som omfattet 8 friske og haltfrie hester, viste at så vel styrken som varigheten av en distal bøyeprøve på frambenet har betydning for resultatet. Forskergruppen viste, at en bøyeprøvestyrke på 150 N og en varighet på 1 minutt medførte en positiv bøyeprøve på 2 av 8 hester. Når styrken ble økt med 25% blev 3 av 8 hester halte. Når varigheten av bøyeprøven ble økt til 2 minutter, med en styrke på 150 N, blev 4 av 8 halte. Da styrken redusertes med 25% og varigheten minkedes til 30 sekunder, var alle hester haltfrie.
I studien ble et spesielt instrument brukt for å måle bøyeprøvestyrken. Hestenes bevegelsesmønster før og etter bøyeprøvene blev bedømt så vel subjektivt som objektivt ved hjelp av et bevegelsesanalysesystem basert på en infrarød kamerateknikk.
I en annen mer omfattende studie utført på universitetet i Gent, Belgia 1997, kom man fram til samme konklusjon; så vel styrken som varigheten av en distal bøyeprøve har innflytelse på resultatet. Dessuten viste forskergruppen, at haltfri hester i trening har signifikant økt tendens til en positiv bøyeprøve sammenlignet med hester som ikke er i aktiv trening.
I en studie fra 2001 utført i Utrecht utsattes 8 friske og haltfrie hester for en relativt kraftig bøyeprøve på 250 N i 1 minutt, hvilket resulterte i positiv reaksjon på alle hestene. Herved hadde man grunnlag for ved hjelp av leddbedøvning at teste hvilket eller hvilke ledd som gav anledning til bøyeprøvereaksjonen. Verken bedøvning av hovleddet, kronleddet eller hovsenebensbursaen hadde noen innflytelse på bøyeprøvereaksjonen. Derimot resulterte bedøvning av kodeleddet i en signifikant reduksjon i bøyeprøvereaksjonen.
Samme år utførtes en stor studie omfattende 100 haltfrie varmblodshester i trening ved universitetet i Utrecht. Over 60% hadde positive bøyeprøver. Studien viste at eldre hester og hopper oftere har positive bøyeprøver. Videre viste studien at om man utfører en bøyeprøve mer enn to ganger ved samme halthetsundersøkelse, er det økt tendens til et positivt resultat. Når bøyeprøvene blev gjentatt etter 6 måneder, var det fallende tendens til positive bøyeprøver.

Konklusjon
1.    Bøyeprøver kan tilsynelatende ikke brukes som screeningtest av haltfrie hester for subkliniske leddproblemer.
2.    Om man bøyer tilstrekkelig hardt, kan man få en positiv, distal bøyeprøve på stort sett alle haltfrie hester. Bøyeprøvereaksjonen kan bedøves vekk i kodeleddet, men man skal være forsiktig med å konkludere med at hesten har en behandlingskrevende kodeleddsinflammasjon, om ingen andre tegn på leddsykdom som galle og/eller hevelser i leddkapselen foreligger.
3.    Om ikke mønstring eller longering avslører halthet, men man har lavgradige distale bøyereaksjoner, skal man være forsiktig med å dra for vidtgående konklusjoner og heller gå videre med en utvidet halthetsundersøkelse, som f.eks. kan omfatte ride- eller kjøreprøve, ryggundersøkelse eller munnsjekk.
4.    Der er en naturlig forklaring på, at samme hest, undersøkt ved to forskjellige tidspunkter av to forskjellige veterinærer, kan vise forskjellig reaksjon på en bøyeprøve.

5.    Et kommersielt tilgjengelig apparat, som viser bøyeprøvestyrken, vil kunne gjøre bøyeprøver til en mere sikker og reproduserbar undersøkningsmetode. Inntil et slikt apparat eventuelt har vunnet almén utbredelse, bør praktiserende veterinærer bruke bøyeprøver med omtanke og alene betrakte dem som en subjektiv diagnostisk metode, som i noen, men ikke i alle situasjoner, kan gi et fingerpek om et subklinisk leddproblem